Det finnes ingen kollektiv gjeld

Jesu korsfestelse er ikke en gjeld vi skal betale – Det er Gud som sier: Så mye elsker jeg dere. Kom, la oss være venner.

Jeg skulle tenne i peisen med noe gammelt avispapir her om dagen, men ble stående å stirre på en overskrift: «Tilgivelsens tid er kommet. I 2000 år har kirka kretset omkring skyld, synd og soning. Nå må gjelden være betalt,» datert 23. januar 2018. I et intervju, gir presten Helge Hognestad til beste at kjernen i gudsbegrepet ligger i dypet av oss selv, ikke i syndsbegrepet.

Hognestad har alltid vært en kontroversiell figur; synkretistisk i sin tilnærming til religiøsitet, hvor han har vært ute og shoppet de tingene han synes er spennende fra diverse tros-, og religionsretninger. Så har han kokt suppe på det og servert det som nye tanker og ny livsretning, uten å ta inn over seg at synkretisme med et kristent innsteg er nesten like gammel som kristendommen selv, og at ideen om menneskets iboende guddommelighet strekker seg helt tilbake til syndefallet i Edens hage.

Det var faktisk akkurat den ideen som fristet Adam og Eva til å gjøre opprør mot Skaperen. Slangen i treet fungerte som medium for Satan, og overtalte Eva til å forsyne seg av den forbudte frukten, med å si: «Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mosebok 3:5). Slik sett står Hognestads livsanskuelse i en lang, om enn tvilsom tradisjon.

Med et slikt tankegods er det absolutt naturlig å trekke de konklusjonene avisen laget overskrift av. Hvis vi er guddommelige, er vi selvsagt i stand til å betale den kollektive gjelden menneskene bærer etter korsfestelsen, selv, bare vi får god nok tid på oss. Og Hognestad mener at 2000 år er passe tid.

Men tankegodset strander på flere punkter: Mennesket er ikke guddommelig. Det finnes ingen kollektiv gjeld. Gud holder den enkelte ansvarlig kun for sine egne valg (Se Esekiel 18:19-20). Det finnes faktisk ingen gjeld for den som har akseptert Jesus inn i sitt liv, da alt fra Gud er gaver. Hele poenget med kristendommen er å lære at Gud er grenseløst selvoppofrende, og han demonstrerte dette gjennom sin soningsdød på korset. Nå er selvsagt nettopp korsdøden, Guds soningsoffer, og frelseslæren så dyp og kompleks at det er greit for oss å innrømme at vi aldri kan forstå den helt og fullt. Men som nevnt, er dette noen av poengene som Hognestads livssyn lider skipbrudd på.

Hognestad må gjerne gå rundt å mene at han er litt Gud inni seg. Men da begår han den samme synd som Lucifer selv gjorde da han introduserte synden i universet: «Det var du som sa i ditt hjerte: ‘Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste’» (Jesaja 14:13-14). Dette er anti-kristendom, både fordi det strider mot den kristendommen Jesus introduserte, og fordi den har ambisjoner om å erstatte den.

Til syvende og sist gir Gud oss fri vilje til å velge om vi skal tilbe ham eller tilbe oss selv. Og det er det dette handler om. Kristendommen postulerer at Jesus er verd å elske og tilbe fordi han er Skaper, Gud, og selvoppofrende. Den inviterer oss til å la oss forsone med Gud – ikke betale den gjelden han allerede har tatt seg av som en gave til oss.

«Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Filipperne 2:6-11).