Lukk
Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

Hva ligger til grunn for dåp?

Dåpen består av to deler som vitner om både indre og ytre forvandling.

Fra begynnelsen har den kristne dåp vært et symbol på overføringen fra død til liv gjennom Kristi oppstandelse, og kirketilhengere har siden forsøkt å betrakte det paradoksale mysteriet ved utøvelsen.[i] Hva ligger til grunn for at en må dø for å få liv? Hva er betydningen bak den konkrete dåpshandlingen? Dette paradokset, som fører til forløsning og forsoning for synderen, var en umulighet for mennesket alene. Likevel sørger Gud for dens tilgjengelighet gjennom dens konkrete uttrykk, som Gud har satt til å være dåpen. Det er ingenting som hindrer mennesket i å takke ja til den sannheten dåpen representerer. Tross alt, Gud har sørget for fri passasje fra det fortjente syndige til den umulige frikjennelsen. Dåpen er den passasjen.

Dåpen er ikke bare bekreftelse av tro. Den representerer et valg som bærer enorme konsekvenser. Vi skal her begi oss ut på en liten reise gjennom Bibelen, på søken etter betydningen bak dåpen, samt koblingen mellom det paradoksale mysteriet som ligger til grunn for dåpen, og den konkrete handlingen, som er nedsenkningen i vannet.

Den utvidede betydning av dåpen
Dåpen startet som et ritual for å legge nye troende til jødedommen. Den var et bilde på omvendelse, hvorav synderen bekjente sine misgjerninger, med ønske om å vende tilbake til Gud. Etter døperen Johannes, da Jesus startet sitt misjonsarbeid, fikk dåpen en utvidet betydning. I tillegg til bekjennelsen og frikjennelsen av syndene, ble dåpen et uttrykk for synderens overgang fra død til liv, gjennom Jesu død og oppstandelse.

Vi skal nå ta for oss enkelte hendelser omkring dåp i Det nye testamente, og se på hvorfor deltakerne responderer som de gjør. I tillegg til å ta i betraktning deres bakgrunn, vil vi begynne å se hensikten og betydningen bak Jesu lære om dåp.

Dåpen før Jesu dåp
Den første dåpen i Det nye testamente skjer i Jordanelven. Døperen Johannes[ii] hadde i mange måneder døpt jøder i Jordan, med en appell om å vende tilbake til Gud. Den angrende synderen bekjente sine straffbare handlinger (se Matteus 3:6), og ble frikjent på grunnlag av den kommende Messias som skulle bære verdens synd (se Johannes 1:29). Vedkommende ble senket ned i vannet, for deretter å bli løftet opp. Synderen hadde da blitt vasket og renset av all synd. Nedsenkningen ble et bilde på denne renselsesmekanismen.

Det er tydelig at denne begivenheten var kjent blant flere, uavhengig av tro: «Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven» (Matteus 3:5-6). Selv sa Johannes, «Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild» (Matteus 3:11).

Hittil har den navngitte Johannes-dåpen ført mange til et trosfylt liv, men ikke alle var like begeistret. Han som skulle komme etter Johannes, var Jesus. Han var den antatte Messias, og selv bekreftet han gyldigheten av dåpen som Johannes utførte i Jordan. Alle lot seg døpe med Johannes-dåpen, men fariseerne og de lovkyndige nektet (Lukas 7:29-30). Disse var de høytstående i samfunnet. I en tid der folk flest ikke kunne skrive og lese, og langt fra forstå vanskelige termer og begreper, var fariseere og lovkyndige opplært i loven. Selv kunne de bruke penn og papir, samt tyde lovens skrifter. Imidlertid har vi et foreliggende, ubesvart spørsmål: Hvorfor nektet de å la seg døpe?

Den dåpen Johannes praktiserte, var vanndåpen. Den ble gitt til jødiske proselytter,[iii] det vil si hedninger[iv] som gikk over til jødedommen. Johannes hadde gjort dåpen til et symbol på anger og omvendelse (Matteus 3:6). Med andre ord, det var blitt mulig for hedninger å få syndene tilgitt, i tillegg til å bli en troende jøde.

Dette var storslåtte nyheter for hedningene, men uhørt blant jødiske fariseere og lovkyndige. Jødene vokste opp med troen på at hedningene var fortapte syndere. Det var ingen frelse for dem som ikke var jøde fra begynnelsen. Derfor forkynte ikke jødene til hedningene. Bibelen nevner denne utfordringen flere ganger, og Jesus måtte konfrontere denne vranglæren (Apostlenes gjerninger 10). Døperen Johannes handlet rett da han tilbød omvendelse til alle, uavhengig av bakgrunn. Det tilbudet som dåpen representerer kan bli gitt til enhver som ønsker å vende seg fra et liv i fordervelse, til en evighet fylt av livsglede.

Forvirringen til Nikodemus
Dåpen som fant sted i Jordanelven, ble kjent blant mange. Blant dem var fariseere og lovkyndige. Ikke alle benektet Jesus som en lærer sent av Gud, og blant dem var Nikodemus. Foruten å være en fariseer, var han en av jødenes rådsherrer, men selv hadde han ikke akseptert Jesus som den lovede Messias (Johannes 3:1-2). Nikodemus oppsøkte Jesus en natt, og det er i deres samtale at Jesus sa det merkverdige, «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike» (Johannes 3:5). Teksten har forundret flere, og Nikodemus var selv forvirret. Dette var en personlig samtale med den jødiske rådsherren, hvor Jesus la fram ny lære.[v] Jesus tar hans bakgrunn i betraktning, men til tross for at Nikodemus var lærd, og forstod hvorfor fariseerne nektet å la seg døpe, hadde han vanskeligheter med å forstå Jesu ord.

I sin rolle som fariseer og rådsherre, var det klart at han hadde fått med seg Johannes’ appell til omvendelse, og muligens hørt hans utsagn om dåpen av vann og Den hellige ånd (Johannes 1:24-26, 33-34). De høytstående nektet den daværende vanndåpen, men hvordan betraktet de den kommende dåpen av Ånden? Forstod de hva den innebar? Hendelsen som fant sted i Jordan, er denne:

Noen av de utsendte var fariseere. De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.» Dette hendte i Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes var og døpte.

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Johannes 1:24-34)[vi]

I teksten har vi vanndåpen, som de høytstående nektet. Enn videre har vi dåpen i Ånden, og denne fullbyrdes ved den lovede Messias. Ikke minst vitnet Johannes åpent om at Jesus var Guds sønn, Messias.

Dåpen av vann og Ånd, som utgjorde Jesu svar, stemte ikke overens med den læren Nikodemus vokste opp med. Jesus møtte hans mangelfulle forståelse av frelsen, ved å låne distinktive ord fra hans vranglære. Under finner vi samtalen mellom den lovede Messias og den høytstående rådsherren.

Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny’» (Johannes 3:1-7).

Jesu svar til den uforstående Nikodemus var mer enn bra. Jesu svar gir oss et enkelt, men viktig poeng. Nikodemus forutsatte at han hadde fri adgang til Guds rike som en naturlig født og troende jøde. Jesus svarer med å si, «Den som ikke blir født av vann og ånd, kan ikke komme inn i Guds rike» (Johannes 3:5). Budskapet til Nikodemus er dette: Et menneske får ikke innpass på grunnlag av forutbestemte betingelser som begrenser den enkeltes muligheter til å bli en borger av Guds rike. I kontrast til å måtte være født jøde, må vedkommende være født av vann og Ånd.

Jesus ga et tydelig svar. Alt som er mindre enn en fullstendig transformasjon eller forvandling av livet ved Den Hellige Ånd, er ikke nok. Det er ikke snakk om å prestere et bedre liv for å fortjene Guds rike. Tvert imot, det er Ånden som sørger for forvandlingen, men det er ikke dette som vinner synderen innpass i Guds rike. Dåpen består av to aspekter: Vanndåpen og åndsdåpen. Vanndåpen blir utført av et menneske. Denne representerer omvendelse til Gud og anger over synd. Derimot blir dåpen av Ånden utført av Messias, Jesus (Johannes 1:33; Matteus 3:11; jf. Johannes 16:7).

Menneskene kan selv utføre vanndåpen, men dåpen av Ånden krever en tydelig bekjennelse av synderen. Denne bekjennelsen gir Gud tillatelse til å fylle vedkommende med Den Hellige Ånd,[vii] samt la den virke i den troendes liv slik at forvandling finner sted. Denne bekjennelsen blir ofte erklært ved dåpen, hvorav menighetens medlemmer og himmelens hellige bevitner det.

Det gjenstående spørsmålet blir dette: Hvilken bekjennelse må vedkommende gi for at Jesus skal utføre dåpen av Ånden? Dette var høyst aktuelt for Nikodemus. Johannes hadde tidligere vitnet om at Jesus var Messias (Johannes 1:34). Selv anerkjente Nikodemus Jesus som en lærer sent fra Gud (Johannes 3:2), men han hadde ikke akseptert Jesus som Messias. Denne jødiske fariseeren kunne ikke bli døpt av Ånden, hvis han ikke bekjente det sistnevnte. Å bekjenne Jesus som Messias var ingen liten troshandling. Ordene Messias og Kristus har samme betydning – den salvede.  Det var bare konger og øversteprester som ble salvet.[viii] Jesus var begge deler (jf. Salme 110). Å anerkjenne Jesus som Messias, ville være for Nikodemus å anerkjenne ham som sin faktiske konge og øversteprest. Bekjennelsen ved dåpen av Ånden, gitt av Jesus, er denne: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst» (Romerne 10:9).

Denne bekjennelsen bærer på store konsekvenser. Foruten å helbrede, forkynne og invitere til Guds rike (Jesaja 61:1-2; jf. 58:6-7; Lukas 4:16-21; 7:18-23), måtte Jesus dø en uskyldig død. Dette sikret tilbudet for frelsen,[ix] som er liv i Jesus, men den er av ingen nytte inntil mennesket bekjenner at Jesus er Kristus, herre og konge.[x] Bekjennelsen av at Gud reiste ham opp fra døden, er å anerkjenne Jesus som syndfri. Dette hadde store forutsetninger. Vedkommende står her vitne til at Jesus er Gud, et guddommelig vesen utenfra, hvorav dens verdi utgjør mer enn hele menneskehetens.[xi] Mer enn det, den troende står til vitne om at Jesu død gjorde opp for dødsstraffen for hver enkel misgjerning gjennom hele historien, som er mange ganger mer enn antallet mennesker som har levd.

Å bekjenne at Gud reiste ham opp fra døden, er å anerkjenne at Jesus ikke døde for sine egne synder, men menneskenes, ellers hadde han forblitt i graven. Det er å anerkjenne guddommeligheten til Jesus, samt at hans ene og sanne mål var å redde det enkelte menneske. Derfor kunne Den Hellige Ånd vekke ham opp (Romerne 8:11), og likesom Ånden kunne rettmessig vekke Jesus opp fra graven, grunnet hans rettferdighet og syndfrihet, kan Ånden rettferdig vekke den troende til liv ved Jesu gjenkomst. Paulus skriver det uttrykkelig i sitt brev til romerne: «Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også gi deres dødelige kropp liv ved sin Ånd, som bor i der»’ (Romerne 8:11).

Det paradoksale mysteriet er menneskenes umulige problem, løst ved guddommelig inntredelse. I fenomenet døden, som aldri skulle ha sin eksistens i Guds univers, finner vi liv. Ved seperasjon, eksisterer forsoning – det ene på bekostning av det andre – en utrolig byttehandel, som forble en umulighet for menneskene, inntil Jesus kom. Alene utgjorde Jesus et rettferdig bytte for menneskenes synder, og mye mer enn det. Selv var han den eneste som kunne redde den falne menneskeheten, og ingen annen kunne ta hans plass, for det var ingen større enn ham. Løsningen på menneskets umulige problem, som garanterte menneskets død, har fått sin løsning utenfra. Løsning ble den tilsendte Messias, som er Gud og menneske, Jesus. Uten å spørre den enkelte, led han en synders død (Jf. Jesaja 53:9). Siden den gang har han ventet dag for dag, med håp om at menneskene skal takke ja til det forunderlige som intet menneske fullt kan skjønne.

Dåpen i sin helhet
Før Jesu himmelfart, ga han apostlene et misjonsoppdrag. De skulle gå ut til alle folkeslag og døpe «dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» og lære dem å holde alt det Jesus befalte dem (Matteus 28:19-20). Betingelsen for dåp er opplæring i Skriften, og dåpshandlingen er bekjennelsen av troen. Den troende sier ja til at Gud kjøpte ham på korset. Han legges til Guds familie som et adoptert barn, og øyeblikkelig arver han Jesu rettferdighet, blir erklært uskyldig i Guds dom og får åpen vei til Guds rike (Galaterne 4:4-7).

Så hva er dåpshandlingen et bilde på? Nedsenkningen og oppreisingen fra dåpsvannet gjenspeiler Jesu død og oppstandelse (Romerne 6:3-7; Kolosserne 2:12). Enn videre, «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst» (Markus 16:16). Den første er en indre aksept av frelsen, som ble forsynt gjennom Kristi stedfortredende død. Den andre er den utvendige bekjennelsen på en indre forvandling av livet. Den troende har tatt imot Den Hellige Ånd ved dåpen, og har herved gått inn i et personlig, åndelig forhold til Jesus.

«Så hvorfor nøler du nå? Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn» (Apostlenes gjerninger 22:16).

___________________

[i] Espinoza, B. (2016). Baptism. In J. D. Barry, D. Bomar, D. R. Brown, R. Klippenstein, D. Mangum, C. Sinclair Wolcott, … W. Widder (Eds.), The Lexham Bible Dictionary. Bellingham, WA: Lexham Press.

[ii] Døperen Johannes vil heretter benevnes som Johannes, uten den foranstilte tittelen.

[iii] Vanndåpen som ble gitt til hedninger, ble også praktisert av esseerne. De var en jødisk sekt fra 2. århundre f.Kr. til 1. århundre e.Kr. De levde i fattigdom, hadde streng selvdisiplin, unngikk alle lyster, og utførte dåp med full nedsenkning i vannet.

[iv] Hedningene er en samlebetegnelse for enhver som ikke anerkjente den bibelske Gud. Hedningene var som oftest polyteister. De tilba flere guder.

[v] Det var ikke alltid enkelt for jødene å anerkjenne Jesu lære som sannhet, fordi den til tider kom i strid med jødenes muntlige læretradisjoner, som de vokste opp med. Å legge fra seg vranglære som de tenkte var sann, kunne være utfordrende. Ikke bare må vedkommende anerkjenne Jesu lære som sann, men erkjenne at en selv har levd med vranglære i mange år.

[vi] Jf. Matteus 3:11

[vii] Den Hellige Ånd har alltid arbeidet med ethvert menneske. I sin nåde har ikke Gud overlatt menneskeheten fullstendig til Satan. Han har sørget for at menneskene har nok beskyttelse til å vende tilbake Gud. Den Hellige Ånd kan derimot ikke velsigne mennesket med himmelske verdier og karaktertrekk, som ligger til grunn for forvandling av selvet og den enkeltes liv, hvis ikke mennesket gir Gud tillatelse. Dåpen er et utvendig uttrykk for en slik tillatelse, men virkningen av Ånden finner sted på grunn av den indre tro. Dåpen er bare et utvendig uttrykk for den indre forvandlingen.

[viii] Det er forskjell på det å salve noen til å bli konge eller øversteprest, og det å bruke salver for tørr hud, legemidler og helbredelser. Det ene har til hensikt i å gi et kall, og det andre er smøring for duft og fuktighet, samt salving av syke.

[ix] Jesu død på korset var høydepunktet i frelsesplanen. Frelsesplanen var enda ikke fullført, men frelsen ble sikret. Satan hadde ikke lenger mulighet til å friste Jesus til å synde, for Jesus døde. Frelsen blir gitt til enhver troende som ønsker å bli døpt av vann og Ånd. Gud kan ikke frelse om ikke mennesket gir Gud tillatelse. Tilbudet om frelse vil bli stående til Guds ord har nådd alle jordens kroker og hjørner (Matteus 24:14). Inntil da tilbys frelsen til enhver som bekjenner sin tro.

[x] Selv de falne englene, som er demonene og de urene åndene, anerkjenner at Jesus er Gud (jf. Jakob 2:19). Denne anerkjennelsen er en forutsetning for å bekjenne at Gud reiste Jesus opp fra graven. Derimot vil bekjennelsen av Jesus som herre, være en personlig troshandling. De falne englene bekjenner ikke dette.

[xi] Ved å bekjenne at Jesus ble vekket opp til liv, anerkjenner vedkommende at Jesus er noe mer enn et menneske, for ikke et eneste menneske som ble født av mennesker, er syndfri (Romerne 3:23).