Lukk
John G. Matteson arbeidet som misjonær i Oslo fra 1877.

Adventistkirkens historie

Adventistenes historie starter med William Miller (1782 - 1849). William Miller bodde i New England på nordøstkysten. I utgangspunktet var han en ganske alminnelig gårdbruker.

Han hadde gjort seg opp en mening om religion og regnet seg som deist, en religionsfilosofisk retning som avviser en spesiell åpenbaring, men fastholder gudsbegrepet og holder på den såkalte naturlige religion, som hviler på Guds åpenbaring i naturen og i historieforløpet som helhet.

Hans mor var en oppriktig og omsorgsfull baptist, og som tiden gikk ble William av ren høflighet med til gudstjeneste og bibellesning. Bibelens ord grep tak i ham og han ble et trofast medlem i den lokale baptistkirken og gransket ivrig i Bibelen. Han ble overbevist om at hvis Bibelen virkelig var Guds ord, så vil den stemme overens med seg selv. Han bestemte seg for å bringe alle tilsynelatende uoverensstemmelser i samsvar med hverandre. Fra 1816 til 1823 studerte han ivrig i Bibelen. Verktøyet for sitt systematiske og omfattende studium av Bibelen var en bibelordbok.

Fra sitt studium av profeten Daniel 8:14 og 9:24-27 ble han overbevist om at Jesu gjenkomst ville finne sted omkring 1843. Da han leste at helligdommen skulle «få sin rett», eller bli «renset» mente han at det bare kunne bety én ting: Verdens ende og Jesu gjenkomst. Han delte sin oppdagelse med venner og etter hvert ble han invitert til å forkynne i baptist-, metodist og presbyterianske menigheter. Det skapte en stor vekkelse blant folk, og tilhengerne ble kalt «adventister» – fra latin «adventus Christi», som betyr Kristi komme.

Budskapet vakte både begeistring og stor motstand. Mange ble utstøtt av sine menigheter. De som tok budskapet på alvor, gjorde alle forberedelser for å møte sin Frelser og Herre. Det var en vanlig oppfating at dommens dag skulle begynne med Jesu annet komme. Etter grundigere studier konkluderte han med at 1844 var det riktige årstallet. Sommeren 1844 fastsatte han datoen til 22. oktober. Men Jesus kom ikke igjen den 22. oktober 1844. Den store adventvekkelsen ble avløst av «Den store skuffelsen».

Tiden som fulgte ble vanskelig for den skuffede gruppen og mange forlot troen. Men det var imidlertid mange troende adventister som ikke gav opp. De innrømmet åpent at det var blitt gjort en feil. Nye studier førte til nye konklusjoner. De kom til at Jesus ikke skulle komme igjen i 1844, men at han det året avsluttet den daglige tjenesten i Det hellige og begynte på den avsluttende tjeneste i Det aller helligste, den store motbilledlige «forsoningsdagen». Det var dommens dag som begynte i 1844. Når denne «avsluttende dom» blir avsluttet vil Jesus komme igjen. Ingen vet dato eller årstall, men troen har siden vært at han skal komme snart igjen.

De fleste av disse var nå utstøtt fra sine opprinnelige menigheter. På et fritt grunnlag studerte de videre i Bibelen under bønn. De kom til klarhet i at Guds ti bud, slik de er gjengitt i 2 Mosebok 20, fortsatt gjaldt. En følge av dette var at sabbaten, ukens sjuende dag, ble akseptert som Bibelens hellige hviledag. De forkastet søndag som den ukentlige helligdag, da den romerske keiser og den romerske kirke hadde fortrengt bibelens sabbat. Videre konkluderte de at et menneske som dør ikke har bevissthet eller udødelighet, men hviler i graven til livets eller dommens oppstandelse finner sted. Forståelsen av troens dåp (voksen dåp) hadde de allerede arvet fra baptistene og troen på kristen vekst og helliggjørelse gjennom livet med Kristus hadde de lært fra metodistene. Troen på at alle medlemmene tilhører «det kongelige presteskap» og har et felles ansvar for utbredelsen av evangeliet og at den eneste prest og mellommann er Kristus, hentet de med seg fra presbyterianerne.

Syvendedags Adventistkirken ble organisert i 1863 i Battle Creek, Michigan, USA. John Byington ble den første valgte leder for Generalkonferensen. Battle Creek ble, i tillegg til hovedadministrasjonens sete, et senter for helsearbeid, forlagsvirksomhet og utdannelse. Et lite trossamfunn med ca. 3.500 medlemmer startet en bevegelse i tro om at budskapet om Jesu snare gjenkomst skulle nå til hver stamme og hvert tungemål, og ville nå ut til hele verden.

Til Norge

Grunnleggeren av Syvendedags Adventistkirken i Norge, var John Gottlieb Matteson (1835 – 1896). I 1854 emigrerte han fra Danmark til USA. Her kom han i kontakt med trosbevegelsen som ble organisert i 1863 i Battle Creek, Michigan. Matteson ble grepet av «adventbudskapet» og han arbeidet som omreisende predikant blant skandinaviske innvandrere i Midtvesten. Fra 1872 gav han ut et skandinavisk språklig tidsskrift kalt Advent Tidende. En del av denne litteraturen fant veien til Skandinavia hvor den skapte interesse for adventbudskapet. I 1877 reiste han med familien til Danmark som misjonær. Året etter kom han til Norge og Christiania. Her fant han allerede noen som holdt sabbaten (lørdag) som hviledag.

I oktober startet han sin første møteserie. Møtestedet var Osterhaugsgaten 12 i Christiania. Folk flokket seg i trappeoppgangen og helt ned på gaten og mange måtte vende hjem uten å få høre hans forkynnelse. Han leide et større møtelokale og det var så mange som 1200 tilhørere ved noen av møtene. Forkynnelsen passerte ikke upåaktet hen blant de geistlige i byen. Motstanden fra disse til tross; folk fortsatte å strømme til møtene. Den 11. januar 1879 ble den første norske syvendedags adventistmenigheten registrert hos stiftsamtmannen. De var 34 medlemmer. De fleste var kvinner fra arbeiderklassen. Historien forteller også at en stor kontingent kom fra en baptistmenighet som etter Mattesons forkynnelse ble nedlagt.

Matteson trodde sterkt på det trykte ord. I januar 1879 startet han tidsskriftet Tidernes Tegn, utgav en sangbok, Bibelske salmer og lovsange, hvor han selv hadde forfattet tekster og komponert melodier. I 1881 kom det første nummer av Sunnhetsbladet. Et stort og viktig arbeid var startet for menigheten. Bøker og blader var det lite av i landet og litteraturen var etterspurt og for mange menighetsmedlemmer ble salg av bøker og blader en levevei.

Pionerånden var sterk. Menigheten bredte seg utover og vokste i antall. Etter århundreskiftet fulgte en periode med vekst og organisasjonsutvikling. Mellom 1901 og 1921 vokste medlemstallet fra 652 til 1826. Tallet på predikanter vokste også. Lønnen deres ble betalt av tiende fra medlemmene. Predikantenes misjon var å vinne nye medlemmer gjennom offentlige møteserier. Møteserien ble avsluttet med dåp og opptak av nye medlemmer.

I 1912 ble Norge delt i to distrikter og i 1917 i tre distrikter. Det varte bare en kort tid, så ble distriktene slått sammen til ett. I 1929 ble det igjen to distrikter, men under den andre verdenskrig ble det av praktiske grunner delt i 4 distrikter. Ordningen varte fram til 1950 hvor det endte opp med 3 distrikter, Nord-Norge (nord for polarsirkelen) med hovedkontor i Tromsø, Vest-Norge med hovedkontor i Bergen, og Øst-Norge (sør for polarsirkelen, Trøndelagsfylkene og Østlandet) med hovedkontor i Oslo. Dette er også status for dagens situasjon. Det kan for øvrig nevnes at disse tre distriktene er knyttet til Syvendedags Adventistkirken Den norske union som fram til desember 1999 hadde sitt kontor i Oslo, men som nå holder til på Vik i Hole kommune.

Helsearbeid

Helt siden Adventistkirken ble grunnlagt i 1863 har «helsebudskapet» stått sentralt både i livsstil og forkynnelse. Råd om helse og livsstil ble for en stor del formidlet til menigheten av Ellen G. White. Hun la vekt på et balansert levesett og anbefalte et vegetarisk kosthold. Adventistenes levesett og høye gjennomsnittlige levealder har vært publisert i over 350 vitenskapelige undersøkelser og fagartikler. Det er ikke vanlig at adventister i Norge lever helt vegetarisk. Men det forventes at medlemmene avstår fra svinekjøtt, blodmat, kaffe, te, tobakk, alkohol og narkotiske stoffer. Som et trossamfunn har vi ikke endret standpunkt i disse spørsmål.

Adventistkirken har over mange år gjort seg bemerket innenfor helsetilbudet i Norge. Den første fysioterapiklikken ble åpnet i Halden så tidlig som i 1896. To år sendere åpnet en klinikk i Christiania. Denne ble kjent som «Kurbadet». I mange år var denne institusjonen samfunnets flaggskip innenfor helsesektoren. På grunn av umoderne lokaler og utvidede behov for overnattingsgjestene måtte Kurbadet avslutte sin drift på slutten av 1980-årene. I dag finnes det privat legepraksis og fysioterapi i bygningen i tillegg til utleielokaler for kurs, konferanser og sosiale samlinger.

I 1946 åpnet Skogli badesanatorium på Lillehammer. Dette er i dag landets største institusjon av sitt slag. I 1951 åpnet Nord-Norges Kurbad i Tromsø sine dører. Denne institusjonen vokste seg ut av sine lokaler i Tromsø sentrum og flyttet etter hvert til toppen av Tromsøya. Denne institusjonen ble solgt på slutten av 1990-tallet og eies og drives av private som tilhører menigheten.

Grunnen til at Adventistkirken i mange år ble ledende innenfor denne delen av helsearbeidet i Skandinavia var at det i Battle Creek, Michigan, USA ble bygd enormt store helsesanatorier. Ut fra erfaringer og kunnskaper fra Battle Creek, ble det i 1897 startet et lite sanatorium i Skotsborg, nord for København. Til å begynne med ble prosjektet møtt med stor motstand. Men en pasient som hadde vært der, en dame av høy rang, anbefalte stedet for kongefamilien. Dagen etter stanset den kongelige vognen foran det lille sanatoriet, og kongen av Danmark besøkte institusjonen sammen med dronningen av England. Etter dette vokste Skodsborg Badesanatorium hurtig. En fysioterapiskole ble opprettet og mange norske adventistungdommer fikk sin utdannelse her, reiste til Norge og startet egne klinikker eller var med på å grunnlegge eller bemanne institusjonene som var eid av Adventistkirken eller private adventister. Fysioterapiskolen ved Skodsborg skaffet Norge mange fysioterapeuter lenge før de norske skolene kom i gang.

Utdanning

Adventistene har helt fra starten av lagt vekt på utdannelse og drifting av skoler. Omkring 1890 begynte adventistene i Norge og Danmark en felles skole i København som ledet fram til preliminæreksamen og eksamen artium. I 1894 ble det bygget en felles høyskole for hele Skandinavia i Fredrikshavn. Fra 1921 drev Adventistkirken i Norge sin egen «misjonsskole», føst på Solberg på Hadeland og fra 1922 på Onsrud ved Jessheim. I 20 år var denne skolen i drift. I tillegg til middelskoleeksamen ble det utdannet «misjonsarbeidere» – predikanter og bibelarbeidere (oftest kvinner). Skolen fikk en sentral og viktig plass i trossamfunnets utvikling og liv. Det ble også en viktig møteplass for ungdommer fra hele landet. I 1952 ble Onsrud solgt og etter avsluttet grunnskole reiste norske elever til Vejlefjord høyere skole i Danmark for videre utdannelse. Men høsten 1958 sto en ny skole, Tyrifjord Høyere Skole (THS) klar til å ta i mot de norske elevene. Skolen er fortsatt i drift under navnet Tyrifjord videregående skole (TVS).

Adventistkirkens menigheter i Norge driver 11 grunnskoler (Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger/Sandnes, Lillehammer, Oslo, Moss, Tyrifjord, Sandefjord, Mjøndalen, Bø i Telemark) og representerer med dette og Tyrifjord videregående skole et av de største privatskolesystemer i Norge.